Nå har det ikke vært noe blogging på dødslenge. Under forutsetning av at ingen har dødd av dette, gidder jeg ikke å beklage. Derimot kommer det en liten oppdatering nu.
Jeg er ferdig på skolen, og Snorre har blitt manager og økonomisk ansvarlig for bandet sitt(og begynt å rydde). Den siste tiden har vi, i stedet for å blogge, sittet i sola og spilt sjakk, ludo og kort, i tillegg til å se på Firefly og Chuck. Ellers har jeg kommet inn på folkehøyskole i Nord-Trøndelag, og forlater Frydenbergveien i august. Lover å blogge når jeg er hjemme i ferien(kanskje jeg får lov av Snorre å blogge fra Inderøya?).
I og med at de fleste leserne vi har er Snorres venner, lover jeg å overtale han til å skrive et innlegg også. håhå!
.. en gang i januar. Nå har de begynt å vokse litt, og det er jo ganske (u)hyggelig. Vi satser på at det ikke kommer til å bli monsterpoteter, eller et potetmonster. Derimot håper vi på å få et lite potetkjæledyr som kan valse rundt her(og rydde, sånn at vi slipper å gjøre det). Snorre er forresten veldig distrè, og forårsaket nettopp en minioversvømmelse på kjøkkenet. Allikevel er vi, som vanlig, optimistiske og fornøyde uansett hva som skjer(“Vi kan jo bruke vannet her til å vaske gulvet!”).
Snorre rydder og vasker mens vi venter på å få besøk(selv om vi, i alle fall Fride, har en liten følelse av at vi kommer til å bli ditcha big time). I tillegg har Snorre fått mange av tingene sine fra Trøndelag, og det ser bra ut i hybelen. Jeg, Fride, har vært i Trøndelag en uke, noe som var ganske fett, men det er fint å være tilbake.
Ellers var vi på kino i går, og i dag har vi sett New Moon(ja, Twilightfilmen). Snorre mente at dette var en film man liksom måtte se. Fride var ikke fullstendig enig, men vi så den uansett. Begge er enige i at det var morsomt å se den, men den var verken bra eller en film man har lyst til å se igjen(noe vi egentlig begge visste fra før).
Vi kan avslutte med at Snorre vant førsteplass i lurvekonkurransen!
Det har vært en mørk tid for Frydenbergveien 25b. Jeg har vært i trøndelag og hilst på en nyfødt nevø og generelt vært på familiebesøk så lenge at jeg mistet tellingen på dagene. Jeg tror det var rundt en måneds tid. Det var koselig i seg selv, men tanken på å være borte fra Fride, Frydenbergsveien 25b og Twin Peaks-kvelder var direkte hjerteskjærende.
Jeg har endelig kommet hjem da, men gjett hvem som skulle på påskeferie i trøndelag DAGEN etter jeg kom hjem?
Det er nå en uke siden, og jeg har kost meg alene her i godstolen med kaffe og kaffe og litt mer kaffe + litt Morrowind, mens Fride har løpt rundt i Trondheim. Det blir mye kaffe når jeg kjeder meg kjenner jeg.
Nei, leiligheta mi er ikke den samme uten Fride. Når hun kommer tilbake i morgen skal jeg personlig sørge for å lenke henne fast i sofaen min.
Nå skal jeg rydde så Fride blir stolt av meg når hun kommer hjem.
Vil noen være min Snorre-vikar og henge masse med meg i hybelen som jeg får bruke så mye jeg vil? Det som står på planen er mye musikk, snakking og Twin Peaks i ny og ne(nb: får ikke lov til å se det Snorre ikke har sett, så vi må evt begynne fra starten). Ulønnet, men ganske gøy.
Headeren jeg laga er kanskje stygg, men jeg synes den samtidig er smashing fucking awesome fordi den er så koselig. Men Fride forstår seg ikke på min nostalgi overfor Donald-forfatter Don Rosa.
For tiden lærer jeg 10. klassinger som aldri har rørt et instrument før å spille i band. De imponerer meg og skal hvertfall imponere de arrogante musikk-kidza på skolen dems når de kommer med en smashing selvlaga låt. Trommeslageren spiller allerede tightere enn meg på trommer og det irriterer meg litt, samtidig som jeg blir litt stolt.
Som dere sikkert har skjønt nå så lever jeg på trygd og skal ikke ha så mye gjøre, men vet dere hva? Jeg har altfor mye å gjøre allerede. Jeg spiller nå i flere band og sliter faktisk litt med å finne tid til å levere optimalt til alle band. Når jeg får meg jobb kommer den ene dagen i uka til å være en drøm. Det skal bli godt å ikke tenke på noe annet enn jobben tenker jeg.
Jeg liker svært godt å undervise kreative unge mennesker, så jeg tror faktisk jeg skal søke meg inn i en eller annen random kulturskole. Det skal bli fett om jeg får jobb der.
Back to Frydenbergveien 25b; igår hadde jeg og Fride omtrent den chilleste dagen jeg noen gang har hatt. Jeg sov svært lite natten før, for vet dere hva? Det spøker her. Ja riktig. Den natta syntes de det var svært gøy å rulle ting på gulvet i overetasjen og trampe frem og tilbake. Fride ringte meg klokka 7 på morgenen for å tigge etter røyk, og da lå jeg fremdeles vettskremt i senga og fikk henne til å slukke alle lysene som på mystiskt vis hadde slått seg på iløpet av natten. Skumle greier. Men etterhvert fikk jeg sove, og Fride fikk løpt til skolen og plutselig var vi på vei til butikken med nyfylt bankkonto for å kjøpe mat. Vi dro tilbake med poteter, pytt i panne, pannekakemiks, fiskegrateng, melk, potetgull og cola og dro rett hjem for å se neste episode av Twin Peaks. Jeg laget min første omelett kombinert med pytt i panne – var svært fornøyd med den, og chillet med hodet godt plassert på magen til Fride mens vi så nok en nervepirrende episode.
Jeg merker at jeg er så vant med å skrive om musikk at jeg ikke helt klarer å være tilfreds med å skrive om noe annet, bortsett fra random filosofiske tanker som egentlig ikke har noen mening.
Jeg prøvde å skrive et innlegg før i dag, men det endte opp med å bli et klageinnlegg om hvor mye jeg hadde å gjøre. Jeg fant ut at jeg heller skulle gjøre så mye som mulig, også lage et skryte-innlegg etterpå. Her er det:
I dag har jeg gjort masse(egentlig ikke)! Jeg har støvsugd og lest til religionsprøve. Planen var å støvsuge, og å lese religion pluss å begynne ordentlig på Min Kamp. Sistnevnte skjedde ikke, men jeg tar det på toget i morgen. Religionen ble heller ikke helt hundre prosent, i og med at jeg bare leste halve kapittelet(jeg merker hvor spennende dette er for alle lesere. slapp av, jeg skal bytte tema snart). Satser allikevel på at prøven går greit, inshalla(arabisk for “hvis gud vil”, jeg har faktisk lært noe).
Ellers har visse bitches dratt til Nice, og det er kjipt. Jeg vil helst at de kommer tilbake med en gang, men helst ikke før jeg har fått postkortene mine om hvor mye de savner meg. Selv skal jeg til en skole i Sørum i morgen, for å avholde uravstemning(alle elevene stemmer over om skolen skal bli medlem av EO eller ikke), sammen med Haakon og Thor Arne. Je.
På Frydenbergveien 25B-fronten, fant jeg og Snorre ut at vi hadde samme motiv(les: ikke nøyaktig samme bilde) som bakgrunnsbilde, uten å ha planlagt det overhodet. Jeg tipper den ubevisste påvirkningskraften øker hvis man bor under samme tak. Dette var bildene vi har/hadde som bakgrunnsbilder:
God morgen, jeg har stått tidlig opp, sitter nå og spiser Josefinebrød med hvitost og drikker kaffe og tar en god morgensigg. Det er litt rotete her nå, står masse ølflasker overalt og potetgull over hele leiligheta, jeg fant til og med potetgull i vasken på badet. Jeg lurer virkelig på hvem som tok med seg potetgullet på do for å spise der. Det begynner å bli noen dager siden den lille minifesten jeg hadde, som btw var fetere en 500 gram bacon stekt i sitt eget fett.
På den festen var det en fyr som heter Tobias, Tobias spiller bass i metallband, og vi fant ut at dagen etter festen fant vi ut at vi skulle dra til Ski for å jamme litt sammen. Vi dro rundt 8 og slo følge med de stakkars menneskene som skulle på skolen. Jeg ble vist rundt på Ski VGS, møtte noen nye mennesker og fikk lært bort noen fete pianoskillz til Tobias. Det ble svært lite jamming dog, men koselig var det uansett, og Tobias forstår nå bittelitt mer om piano og forholdet mellom ibenholt og elfenben.
Klokka 1 dro jeg til Oslo by for å møte min kjære venninne Ebba. Ebba fikk julegaven sin fra meg og var svært fornøyd med det. Kaffe og kos fulgte til jeg dro for å spille i bandøvelse, noe som foresten ble den slappeste bandøvelsa noensinne. Jeg klarte faktisk nesten å sovne da Lars spilte trommesolo, og den soloen varer ikke mer enn 7 sekunder skal jeg si deg. Etter bandøvelsa tok jeg og Eirik en kaffe på Egon før jeg gikk hjem og la meg.
Det ble morgen igjen og jeg måtte omtrent løpe til toget for å møte Lars ved Bjerke for å spille inn EP. Innspillingen gikk sånn passe fantastisk bra, og mikseren vår ropte omtrent ut at han aldri har vært så fornøyd med en innspilling før. Lars kicked ass, mildt sagt. Det som er litt morsomt med dette er at Lars egentlig ikke spiller trommer. Fyren lærte trommer av rockband og stepper bare inn for vår egentlige trommeslager som nå er sykmeldt pga et skadet kne. Egentlig er han vokalist i bandet. Det tok 4 timer å spille 3 låter, og resultatet var feilfritt. Det eneste jeg kunne klage på var et malplassert basstrommeslag, som jeg ikke kunne finne igjen da jeg skulle vise de andre det malplasserte basstrommeslaget, selv om vi hørte gjennom hele låta. De syntes nok jeg oppførte meg ganske tullete da. Jeg gjorde ikke så den dagen, jeg satt egentlig bare og så på at Lars leverte som en gud og klimpra litt nylongitar i pausene, men jeg må jo skryte av at jeg også fikk skryt, for miksemannen tok meg i handa og sa han glede seg til å høre gitarene, fordi han syntes det jeg spilte var så perfekt vakkert. Det gjorde meg glad og nå er jeg svært fornøyd.
Men leiligheta ser fortsatt ut som et helvette, og det er jeg ikke så fornøyd med. Jeg lover at jeg skal rydde og vaske idag, men først skal jeg anbefale dere en fin plate.
Lisa Hannigan
Denne dama kommer fra Irland, og er mest kjent for å ha akkompagnert for Damien Rice og bidratt med nye fantastiske fargenyanser i en ellers så fabelaktig mesterverk. Dette skjedde foresten to ganger, både med plata O, og 9. Etter innspillingen av 9, dro dette vakre musikalske paret på sin siste turné sammen, og etter Lisa Hannigan dro har vi ikke hørt noe av Damien heller, noe som kan tolkes i den retning at Lisa kanskje bidro mer i de platene enn å bare brife sin varme følelsesladede stemme. Vi savner alle Damien, så da er det bare å finne noe nytt, så hvorfor ikke lete i retning Lisa? De er jo begge irske helter, så what’s the difference? Alle irer er jo like kan vi late som.
Lisa har gjennom tidene sammarbeidet med en rekke band og artister, men det er ikke det vi er interessert i for øyeblikket, for jeg har ærlig talt ikke hørt så mye av de greiene. Det vi nå er interesserte i er en plate hun ga ut i sitt eget navn i 2008. Plata heter Sea Sew, og ligger ikke ut på spotify, så dere får youtubeklipp på slutten av dette innlegget.
Det er noe særegent og ekstraordinært med dette albumet jeg ikke helt kommer over, og det fenger på en måte som gir meg følelsen av at dette er en plate folk stolt viser frem og forteller om til venner, før de tørker støv av den og legger den tilbake i sin rette plass og setter på låtene via PCen sin. For de vil jo ikke risikere å ripe opp CDen.
Hele albumet er vakkert og lavmælt, men gir likevel aldri følelsen av å være bakgrundsmusikk og holder spenningen oppe hele veien, mye med hjelp av celloer, og fioliner med sine svært så kreative melodilinjer. Lisa eksprimenterer med uvanlige rytmer så velstelt at man ikke hører at rytmen er en smule uvanlig, det er bare veldig vakkert. Samtidig tar hun i bruk klisjéer og setter de sammen til et mesterverk av akkustisk ambient i folk-klær. Det finnes ikke noe bedre enn en god klisjé som er tatt i bruk av en artist som vet hvordan klisjéer skal brukes. I tillegg så klart, så synger dama som en skogalv. Stemmen varmer bedre enn en kopp kakao.
Og bare i tilfelle dere ennå ikke har hørt Damien Rice;
Som de fleste vet, så bor jeg og Snorre i samme hus. Hybelen hans har lydtette vegger, men taket hans(vårt stuegulv) er ikke lydisolert. Dette fører til både fordeler og ulemper. For eksempel ropte Kjell(min stefar) på meg før i dag, og sa at det var middag. Omtrent ti sekunder senere fikk jeg melding av Snorre, hvor det stod “Ha en god middag.” Dette var selvfølgelig superhyggelig for min del, men hvor hyggelig det var for Snorre vet jeg ikke.
Som Snorre nevnte i sitt innlegg under, så har vi vært skikkelig dårlige på å henge sammen i det siste, men det skal ta seg opp. Spesielt siden vi arrangerer minifest på torsdag og vors til antiball/by:larm/antiball&by:larm i februar. I tillegg holder jeg på å laste ned Twin Peaks, sånn at jeg og Snorre kan fortsette vår fine rutine med verdens kuleste serie i sofaen. Jeg hadde store planer om å se en episode med Snorre i går, siden han hadde invitert meg over og alt mulig, men han var ikke hjemme da jeg ringte på. Derfor, som straff, tenkte jeg at jeg skulle se episoden alene. Jeg så ca ett minutt, før jeg fant ut at det ikke helt fungerte, fordi det ikke var det samme uten Snorre(i tillegg til at min skjerm er betydelig mindre enn skjermen på Snorres iMac).
Nå har jeg nevnt Snorre ni ganger, det får holde. I stedet kan jeg nevne Merethe, Mathias og Henrik, som jeg var på roadtrip med på søndag! Vi dro så langt som til Sverige, så omtrent tre svensker og tusen nordmenn før vi dro tilbake. Jeg og Henrik hadde fest i baksetet begge veiene, og koste oss med å tulle med andre biler og fet musikk. Merethe, teit som hun er, skulle lese til prøve da vi kom tilbake til fedrelandet, så jeg, Henrik og Mathias fortsatte den storslåtte festen hjemme hos Henrik, med bordfotball og poker(jeg vant, lover!). Ellers har jeg spist masse (svensk) godteri og gledet meg til torsdag og regionalt seminar som er i helgen(nerd).
Idag er det tirsdag, jeg liker tirsdager. For meg starter uken på tirsdager – annenhver tirsdag for å være mer nøyaktig, for på tirsdager får jeg penger.
Jeg er ikke en rik fyr, så økonomien står litt trangt til her i kjelleren på Frydenbergveien 25B. Det står faktisk så trangt til at jeg ennå ikke har kjøpt en jif-mopp og ennå ikke har vaska gulvet siden jeg flytta inn. Og ja, jeg vet det er ille, så idag skal jeg løpe til Clahs Ohlson for å kjøpe meg en staur og gulvklut og masse detergent. Årsaken til den hyperlinken er at Lars, min kjære vokalist har sagt at vi må rekrutere fans, for vi trenger penger til å leie folk til å pusse støv på gitarene våre, og skifte strenger. Det vil vi nemlig ikke gjøre selv, selv om hjemmesida foreløpig bare er to linker til facebook og urørt.
Igår snakka jeg med Fride på msn; jeg var henrykt over min plutselige evne til å våkne før 2 og måtte utrykke meg, i tilegg kom det frem under samtalen at hun skulle komme ned til kjelleren og spille kort og sørge over harddisken. Det jeg da gjorde var å reise til Bare Jazz og leke mimespill med kjente og ukjente fjes der til klokka 6, før jeg ble frista av Lars til å bli med til ham for å spise pølser i potetmos. Jeg skal fortelle deg at Lars har noen svært så spesielle forføringsevner, og uansett konsistens på hjerterot, beinprosent i nesa, tykkelse i brystet, eller ja, hvafaen, så klarer du ikke å motstå Lars når Lars byr på pølser. Det førte igrunn til en svært så koselig kveld, fylt med pølser og Rock Band og prat og ting og ja. Fete saker.
Grunnen til at jeg forteller deg/dere dette er følgende: DETTE skal være en blogg hvor jeg og Fride forteller hva jeg og Fride har gjort, ikke sant? Men så klarer jeg faktisk å spise pølser hos en fyr som heter Lars ISTEDET for å henge med Fride som jeg egentlig hadde planlagt. Det betyr følgende: dette er en sugen start på bloggen, det eneste felles som har skjedd siden denne bloggen ble oppretta er harddisk-kræsjen, og det er jo gammelt nytt (dog ingen utgått sorg).
Så jeg lover dere nå at jeg og Fride skal skjerpe oss og henge mer sammen, så dere får delta i vår fantastiske livshistorie om latter, kjærlighet, sorg, sjalusi, poker, øl, vennskap og hjerneskade.
Dagens innlegg handler vel om ignoranse, eller noe sånt, siden jeg ditcha Fride. Jeg skylder på at jeg er hjerneskada og sier at dette innlegget handler om hjerneskade. På den måten kan ikke dere bli sinte på meg for at jeg glemte Fride, jeg har jo tross alt en hjerneskade.
Snorre
Fride
Snorre og Fride
Siste kommentarer